Asker og Svalbard

Publisert 12. februar 2020

Så du på da NRK sendte Svalbard - minutt for minutt? Vet du hvorfor vi finner Askerfjellet, Vardåsen, Vardeborg og Vardebreen på Svalbard?

Undertittel

Asker og Svalbard
Vardeborg og Vardåsen med Vardebreen i midten Foto: Hans Arne Nakrem

I perioden 1. til 9. februar sendte NRK Svalbard – minutt for minutt, en fantastisk reise i et majestetisk landskap. Prosjektet er en del av feiringen av Svalbardtraktaten som ble underskrevet 9. februar 1920. Traktaten sikret norsk suverenitet over øygruppen som da ble kalt Spitsbergen-arkipelaget. Først i 1925 ble det gamle navnet Svalbard offisielt brukt.

To av de mest sentrale nordmenn under forhandlingene etter 1. verdenskrig var askerbøringer, Fritz Wedel Jarlsberg på Skaugum og Gunnar Isachsen på Vardeborg. Wedel Jarlsberg var forhandlingsleder, og Gunnar Isachsen var med som ekspert på økonomiske og vitenskapelige forhold. Wedel Jarlsberg spilte også en sentral rolle i forhandlingene om unionsoppløsningen i 1905. Han søkte da avskjed fra det svenske diplomatiet for å tale Norges sak. Han hadde bodd mange år i Paris og hadde et stort nettverk der. I 1909 kjøpte han Skaugum som han solgte videre til Kronprins Olav i 1929. Wedel Jarlsberg Land sør på Spitsbergen er oppkalt etter ham.

På festen om kvelden 9. februar sa Wedel Jarlsberg om sin sambygding: Vi begynner med den mann som vi i denne sak har sett i forgrunden, like fra Spitsbergen ved århundreskiftet til et aktuelt geografisk-politisk spørsmål og like frem til i dag, da saken lykkelig er brakt i hamn: Ritmester Gunnar Isachsen. Det var ham som i 1905 tok initiativet til den norske Spitsbergenforskning og fikk den i gang, og det på et tidspunkt, da interessen for denne sak var så minimal, at han til sine to første ekspedisjoner måtte skaffe midlerne i utlandet. Utrettelig i skrift og tale, offentlig og privat, lykkedes det ritmester Isachsen efterhånden å vekke vår interesse for den sak som han selv ofret så meget for. Uten her å gå inn på de vitenskapelige resultater av hans ekspedisjoner, som har vært særlig betydningsfulle og omfattende, vil vi i dag blott minne om at Isachsen har fulgt saken helt frem, idet han har vært vår spesielle delegerte under disse spørsmåls behandling i Paris. At Norge har kunnet reise dette spørsmål, er på grunnlag av hans arbeide, og at denne sak har kunnet avsluttes med et for Norge så heldig resultat er i første rekke Gunnar Isachsens verk.

Gunnar Isachsen

Gunnar Isachsen i paradeuniform. Foto: Anders Beer Wilse

Gunnar Isachsen i paradeuniform. Foto: Anders Beer Wilse

Det var ingen tilfeldighet at Gunnar Isachsen ble sendt til Paris som ekspert. Han ble født i Drøbak i 1868 og begynte etter artium på Krigsskolen. En viktig del i undervisningen var å lage og bruke kart, kartografi. I 1898 ble han hyret av Otto Sverdrup til å være med på hans andre ekspedisjon med skuta «Fram». Sverdrup var skipper på «Fram» under Nansens forsøk på å nå Nordpolen i årene 1893 til 1896. Den andre Framekspedisjonen varte fra 1898 til 1902. Målet var å finne ut om Grønland var en øy – noe som ikke var utforsket på den tiden. Kompakt is satte en stopper for bruk av båten, og en alternativ plan om å ta seg med sleder nordover og ned østsiden av øya, ble det heller ikke noe av. Fram skulle da møte dem på østsiden av Grønland.

Likevel regnes denne ekspedisjonen som historiens mest resultatrike i polare områder. I tre år utforsket Sverdrup og hans menn øyene i den nordlige delen av Canada. Gunnar Isachsen med Sverre Hassel (senere Sydpoldeltaker) kartla 150000 kvkm i dette ugjestmilde området. Kartene ble brukt i Canada helt fram til 1960-årene. Stedsnavn forteller om ekspedisjonens sponsorer og medlemmer. Axel Heibergs lands, Amund Ringnes øy, Ellef Ringnes øy, Kapp Isachsen, Sverdrupøyene,  Isachsen peninsula, Hassel-sundet.

Spitsbergen

Gunnar Isachsen var nå bitt av polarbasillen og rettet sin oppmerksomhet mot Spitsbergen. Øyene i arkipelaget var Terra nullius, et begrep fra romerretten som betyr «land som ikke tilhører noen». Wilhelm Barentz kom til Spitsbergen i 1596, men øyene er nevnt i islandske skrifter fra 1194. Fangst på hval, hvalross, isbjørn, sel og rein økte kraftig i hundreårene fram mot 1900, og flere arter var utrydningstruet. Det var nødvendig med en regulering av jakt og fiske, og den unge norske staten var en av pådriverne.

Prins Albert av Monaco

var oseanograf og interessert i disse polare områdene. Han finansierte to ekspedisjoner under ledelse av Gunnar Isachsen i 1906 og 1907. Fyrsten deltok selv i 1906-ekspedisjonen. Disse ekspedisjonene foretok topografiske og oseanografiske målinger, gjennomførte utforskning av breer, botaniske undersøkelser og innhentet grunnlag for å lage kart over et stort område på Spitsbergen. Dette ble opptakten til regelmessige norske forskningsekspedisjoner til Svalbard.

Annektering

I 1909 og 1910 ledet Isachsen ekspedisjoner finansiert av den norske stat. I 1910 skulle Norge være vertsnasjon for drøftinger om øyenes framtid. Det var viktig å vise til forskningsarbeid. Bak lå ønsket om å få i gang næringsvirksomhet. På dette tidspunktet var allerede privat gruvedrift kommet i gang.

På ekspedisjonen i 1910 til den nordvestlige delen av Spitsbergen, gjorde Isachsen noe som vakte regjeringens misnøye. Dette var terra nullius, og han annekterte området på vegne av staten. Dette var altfor radikalt for regjeringen som var redde for stormaktenes reaksjon i den nær forestående konferansen. Gunnar Isachsen fikk ingen større oppgaver for den norske staten før forhandlingene om Svalbard begynte etter 1. verdenskrig. Tidspunktet passet Norge godt. Tyskland hadde tapt, Sverige hadde vært tyskvennlig, stormaktene hadde andre ting å ta seg av, og den nye sovjetstaten var ikke godkjent. Det gikk altså som Norge arbeidet for, full suverenitet over øygruppen.

Til Borgen

Familien Isachsen ved Vardeborg 1918 Foto: Anders Beer Wilse

Familien Isachsen ved Vardeborg 1918                Foto: Anders Beer Wilse

I 1911 flyttet Gunnar Isachsen til Borgen og Vardeborg. I 1914 brant huset ned, og alle dagbøker, vitenskapelige arbeider og bokmanuskripter ble ødelagt. Det nye huset ble satt opp på den samme grunnmuren og sto ferdig høsten 1915.

Han fortsatte reiser til polare strøk. I 1929-1930 var han norsk hvalfangstinspektør i Sørishavet. Året etter ledet han en forskningsekspedisjon med skuta «Norvegia» rundt Sydpolen. Denne var finansiert av hvalfangstrederen Lars Christensen. Isachsen ga ut en bok om denne turen. Tidligere hadde han skrevet flere bøker om sine erfaringer fra Arktiske strøk. I 1923 ble han direktør for Sjøfartsmuseet, en stilling han hadde til sin død. I Antarktis finner vi flere steder oppkalt etter Gunnar Isachsen; Isachsenfjella, Gunnarkampen, Ingvaldnuten og Majoren.

Borgen på Svalbard

Vardeborg til høyre og Vardåsen til venstre med Vardebreen imellom. I forgrunnen Festningen Foto: Hans Arne Nakrem

Vardeborg til høyre og Vardåsen til venstre med Vardebreen imellom. I forgrunnen Festningen Foto: Hans Arne Nakrem

Gunnar Isachsen kom til områder på Spitsbergen som ikke hadde navn. Han lagde kart og brukte egen familie og stedsnavn fra Borgen til navnsettingen. På den første ekspedisjonen i 1906 kom han inn mot den nordvestlige delen av øygruppen som fikk navnet Albert I Land. Kongsfjorden går inn i landet sør for Albert I Land og Krossfjorden er en del av denne. I disse områdene finner vi Signehamna, Signedalen, Gunnarpynten, Fridtjovneset. Nilsfjellet, Nilspynten, Nilspollen, Gerdøya og Juttaholmen. Signe var Isachsen første kone og mor til de tre nevnte barna. Jutta Munthe-Kaas var barnepiken som flyttet med til Borgen i 1911 etter Signes død. I Signehamna opprettet tyskerne en meteorologisk stasjon i 1941. Den ble ødelagt av norske styrker i 1943

I samme område finnes Isachsenfonna, På Prins Karls Forland ligger Isachsenfjellet på 682 meter. På Oscar II Land rager Askerfjellet 936 meter over havet. Enda lenger sør, vest for Barentsburg på den andre siden av Grønfjorden, finner vi Vardåsen og Vardeborg med Vardebreen. Sletta ned mor sjøen heter Vardeborgsletta (se fotografi). Rett ved Barentsburg ligger Gunnarvarden.

Se kart

Kart Spitsbergen

Kart Spitsbergen

Æresbevisninger

Isachsen ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1903 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1931. Han er innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull og har en rekke utenlandske ordener og medaljer. På 100-årsjubileet for den første ekspedisjonen i 1906 avduket sønnen Odd en byste i Longyearbyen. Samme år ble det også gitt ut et frimerke til ære for Isachsen og hans ekspedisjon.

Odd Isachsen avduker en byste av faren. Svalbard i forbindelse med 100-årsjubileet for ekspedisjonen i 1906: Foto Svalbardposten

Odd Isachsen avduker en byste av faren. Svalbard i forbindelse med 100-årsjubileet for ekspedisjonen i 1906: Foto Svalbardposten

På Vardeborg satt Gunnar Isachsens snart 98-årige sønn Odd og fulgte med på ferden rundt Svalbard og ble minnet om farens ekspedisjoner. Barnebarnet Øivind driver gården som ligger som en oase i tettbebyggelsen med utsikt over Oslofjorden. Kanskje det var denne utsikten som lokket polarforskeren og sjøfareren Gunnar Isachsen til Borgen. Og Vardeborg ligger der og minner oss om at Borgen kan knyttes til store begivenheter i norsk polarhistorie.

 

Asker 12.2. 2020

Artikkelforfattere: Bente Laugerud, Arne Helgesen, Jon Christofersen

Artikkelen er basert på boka «Historien om Borgen» av de samme forfatterne.

 

Bibliografi

 

Stikkord: Lokalhistorie, Borgen, Gunnar Isachsen
Topp
Translate »