Sommer 1993 – 2017 – (DVD)

En intelligent og forfriskende filmdebut av regissøren Carla Simon

Undertittel

I følge tall fra Norsk Film og Kinos Årbok for 2017 er det veldig lenge siden vi hadde så mange nye filmer på kino i Norge – hele 256 nye filmer har fått ordinær kinovisning i 2017 (dvs. filmer som er vist på minst ti kinosteder). Veldig positivt var det å registrere et økt antall filmer fra Europa (88) og såkalte andre land, dvs. land utenfor Europa og Nord-Amerika (28). Dette er en positiv utvikling. Selv om de filmene fortsatt utgjør en relativ beskjeden besøksandel av forskjellige årsaker, er dette en stor forbedring i forhold til tidligere år – særlig de første par årene etter at norske kinoer ble digitalisert, og som jeg omtalte ved flere tidligere anledninger (f.eks. i 2013 og 2014).

Filminteresserte i Norge kan bare håpe på at den trenden på kinoer fortsetter, for det ser ikke like lyst ut når det gjelder filmtilbudet på TV. Til forskjell fra bredden i filmutvalget vi begynner å se på (noen) norske kinoer, virker saken mye verre når det gjelder norske TV-kanaler, selv om man av mange grunner kunne ha forventet det motsatte. Akkurat nå ser det ut som om de 14 kanalene de fleste husstander i Norge har tilgang til i større og større grad prøver å etterligne tilbudet man finner hos forskjellige selskap som tilbyr abonnementstjeneste for streaming av filmer og TV-serier. I praksis betyr dette et hav engelsktalende filmer og tv-serier, altfor ofte av veldig tvilsom kvalitet, dessverre. Særlig på lørdagskvelder ser man den negative utviklingen best – for det blir vanskeligere og vanskeligere å få en spennende og tankevekkende filmopplevelse om man bare har tilgang til norske TV-kanaler. Hvis vi tar for oss bare fem siste lørdagskveldene i oktober/november, finner vi fort ut at det var mulig å velge mellom ca. 150 spillefilmer på 14 norske TV-kanaler de fleste av oss har tilgang til, dvs. rundt 30 filmer per hver lørdagskveld. Til tross for et tilsynelatende veldig rikt utvalg på til sammen 150 filmer, var det umulig ikke å registrere at 147 filmer var med engelsk tale (de aller fleste var amerikanske produksjoner og noen få britisk-amerikanske eller kanadisk/amerikanske koproduksjoner), mens i kun 3 (med bokstav: tre) spillefilmer kunne man høre et annet språk enn engelsk. Særlig skuffende var det å få bekreftet at selv et statseid og lisensfinansiert kringkastingsselskap, med sine tre kanaler og mulighetene de gir, svikter sin rolle som kulturformidler og følger den negative filmpolitikken som kommersielle TV-kanaler velger å ha. Selv i land som har langt dårligere råd enn Norge er det mulig å se forskjellige typer filmer en lørdagskveld på statskanaler (og da mener jeg hvilke som helst filmer, ikke nødvendigvis kvalitets- eller smalfilmer) som kommer fra andre land, i tillegg til noen fra USA. Etter at videobutikk-virksomheter ble erklært døde, er det daglige ansvaret for mangfoldet i filmtilbudet blitt overlatt til filmentusiaster på lokale filmklubber, folkebibliotek og noen få selskap som fortsatt klarer å overleve ved å selge DVD’er og Blu-ray-plater. Men det spørs hvor lenge de holder ut før de også kaster inn håndkleet – og hva som kommer til å skje når også DVD- og Blu-ray-formatet forsvinner!? Hvor kommer vi da til å få se noe annet enn underholdningsfilmer, f.eks. prisvinnere fra Cannes, Berlin, Venezia, Amsterdam, Karlovy Vary, Sarajevo … som per d.d. stort sett glimrer med sitt fravær på norske TV-kanaler!? 

Jeg er såpass heldig at jeg personlig abonnerer på flere kanaler fra Balkan, kan følge med utviklingen der og sammenligne det med det som skjer i Norden. Som tidligere sagt – på tross av mye dårligere råd verdsetter de filmkunst mye bedre, og har fortsatt et bredere og mer mangfoldig filmtilbud som filminteresserte TV-seere i Norge bare kan drømme om. Der er det fortsatt helt vanlig å se film fra Europa (inkludert Norge) og resten av verden, både klassikere og filmer av nyere dato, i tillegg til de fra USA.

En av filmene jeg så på en av de kanalene lenge før den kom på noen av de norske kinoene (eller på DVD) var den spansk-katalanske filmperlen ‘Sommer 1993’. En intelligent og forfriskende, samt delvis selvbiografisk, filmdebut av regissøren Carla Simon, som gir et nyansert bilde av ei liten jente fra Barcelona som blir tvunget til å skape et nytt liv hos sine slektninger på bygda i Catalonia etter at begge foreldrene hennes døde. Filmen ‘Sommeren 1993’ er et varmt og veldig bra gjennomført drama om et barn med traumatiserte erfaringer som må lære å takle savn og sorg, samtidig som hun må venne seg å bo i nye, nærmest idylliske, omgivelser med sin nye familie.

 


Anbefalt av Azer Pehilj | 21.11.2018


Topp
Translate »