Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg (2009)

Kjersti Annesdatter Skomsvold

"Leve. Gripe dagen. Jeg står foran senga på soverommet, jeg vet ikke hvordan man griper dagen," sier Mathea Martinsen, forteller-jeget i denne lille, store boken, som er forfatterens debut.

Undertittel

Mathea er en eldre, stille og beskjeden dame. Hun er gift med Epsilon, som er statistiker. De lever i tosomhet, med liten kontakt med andre. Etterhvert som Mathea blir eldre og skjønner at hun nærmer seg avslutningen på livet, øker behovet for å bli sett av noen. Følelsen av usynlighet gjør henne engstelig. Et svar fra noen som ser og hører henne vil dempe redselen for å dø før noen vet at hun har levd.

Men hun er redd for å gå ut, redd for å snakke med fremmede, samtidig som hun så gjerne vil få det til. Mye av boken handler om de til dels klønete forsøkene på kontakt. Det blir både tragisk og komisk, av og til hjerteskjærende. Som for eksempel da Mathea drister seg på basar på eldresenteret. Hun vet ikke hvor hun skal sette seg og velger bordet med gevinstene på. Jakken henger hun over en annen stolrygg. Det ender med at jakken hennes loddes ut, uten at hun tør å gjøre noe for å oppklare misforståelsen. Det er så ubehjelpelig. En kan lese boken med en følelse av å humre med gråten i halsen…

Språket i boken er veldig fascinerende. Det har overraskende vendinger og sammenstillinger og har en gjennomgående humoristisk undertone midt i den såre fortellingen. Du bør få med deg denne usedvanlige debuten!


Anbefalt av Elisabeth Gran | 12.10.2009


Topp
Translate »