Om dokumentarfilm

Dokumentarfilm er en film- og TV-genre som skildrer autentiske personer, hendelser og miljøer - oppfattet av mange som objektivisert og usminket realitet. Men er det en uformidlet virkelighet som blir presentert for oss?

Undertittel

Om dokumentarfilm

Dokumentarfilm er en film- og Tv-genre som viser og skildrer autentiske personer, hendelser, miljøer, kort sagt - virkeligheten, eller det vi tror virkeligheten er. Men det er ikke en uformidlet virkelighet - men, som første dokumentarfilmteoretiker John Grierson formulerte det - "en kreativ bearbeiding av den".

John Grierson var også den første som brukte begrepet "documentary" i forhold til en film (kommentar i The New York Sun, 08.02.1926  underskrevet som Moviegoer - om Robert Flahertys andre film "Moana"). Selve ordet documentary stammer fra latinsk - docere som betyr - å lære. En av forutsetningene for at en film kalles dokumentarfilm er at den drøfter og behandler stoffet ut fra et formål, som f.eks.- agitasjon, folkeopplysning eller realisering av en kunstnerisk ide.

De tidligste filmene

De tidligste filmene som i sitt innhold hadde en del dokumentariske trekk var også de første i historien ellers - som Brødrene Lumiere's film - "Workers Emerging from a Factory" og W.K.L. Dicksons - "Record of a Sneeze" (begge to fra 1895). De første filmene var enkle, veldig korte situasjonsbilder fra hverdagsliv og virksomhet. Fra 1895 til 1900, fortsatte filmer å hente sitt materiale direkte fra livet. Små og store begivenheter i samtiden (statsbesøk, militærparader, ulykker) i tillegg til hverdagssituasjoner var tema for de tidlige autentiske aktualitetsfilmene. Men gjenkjenningseffekten var ikke nok til å tilfredstille publikums ønske om spenning. Det kan være en av årsakene til filmens oppsplitting i to hovedspor. George Melies og hans film - "A Trip to the Moon" 1902, ble en forløper for det som skulle kalles fiksjonsfilm. Utviklingen av fortellerteknikk i filmmediet førte til at spillefilmene (fiksjon) overtok plassen som aktualitetsfilmene hadde hatt til ca. 1910.

Dokumentarfilmens fødsel

Det som mange regner som fødselen av dokumentarfilm kom i 1922, med R. Flahertys film "Nanook of the North". Filmen skildrer eskimoenes liv i Alaska. Flaherty, som ville gi seerne et realistisk bilde av eskimoenes tradisjonelle liv, var ikke tilfreds med å bare gjengi og avfilme virkeligheten, men han ville bearbeide den ( bl.a. gjennom rekonstruksjoner og iscenesatte situasjoner). Flahertys "Nanook of the North" førte snart til en bølge av reisefilmer rundt i hele verden.
Parallellt med reisefilmer som ble inspirert av Nanook, ble C. Sheeler og P. Strands filmen "Mannhatta" (fikk navnet etter W.Witmans dikt) inspirasjon for flere poetiske filmer om byer. Målet for skaperne av filmen Mannhatta var ikke å avbilde by og natur, men å reorganisere dem inn i rytmisk komposisjon og å  vise nye mediers potensiale. Den filmen ble ikke sett av mange i USA, men visningen i Paris resulterte i en ny bølge av europeiske filmer, såkalte - "city symphonies" (i Tyskland-W.Ruttmanns film "Berlin: Symphony of the City"; i Frankrike - A.Cavalcantis film "Only the Hours",  J.Vigo og B.Kaufmans "Subject of  Nice"; den nederlandske instruktøren J.Ivens og hans to filmer fra denne perioden,  "The Bridge" - 1927 og "Rain" - 1929 kan også nevnes som eksempel på den poetisk-kunsteriske linjen innenfor dokumentarfilm).

Dokumentarfilm før og under den 2. verdenskrig

John Grierson, den første dokumentarfilmteoretikeren, oppfattet dokumentarfilmen som et betydningsfullt undervisningsmiddel og et alternativ til tilbudet fra Hollywood fiksjonsfilmindustri. Han mente at dokumentarfilmskaperen må ut blant riktige mennesker og langt fra kulisser og skuespillere. Han samlet flere unge filmskapere  rundt seg, og den naive positivismen som kjennetegner bl.a. Flahertys "Nanook", er borte i Grierson og hans etterfølgere arbeid. Filmer som Griersons - "Drifters" (1929), Elton & Anstreys - "Housing Problems" (1935) og Wrights - "Night Mail" (1936) ble drivkraft og inspirator for framtidige progressive dokumentarfilmskapere, men har også mye av æren for den  forklarende retningen innenfor dokumentarfilm (eller som filmteoretiker B.Nichols ofte kaller -"direct address style of the Griersonian tradition"). Den forklarende form betyr direkte appell gjennom en autoritær forteller instans (voice-over) som gir bedre forståelighet, men samtidig reduserer virkelighetsgjengivelse med sin ofte unaturlig formidling.
I  USA ble dokumentarfilmen brukt som agitasjonsmiddel både av de progressive filmskaperne (organiserte i Workers Film & Photo League) og de som støttet regjeringen og dens antidepresjon plan (P.Lorentz' film- "The River").

Interessen for filmen i den nye Sovjetstaten var også veldig stor. For landet som var herjet av krig og hvis stor del av befolkningen var analfabeter, passet filmen med sine didaktiske og propagandistiske muligheter veldig godt (det første sovjetiske filmakademiet ble opprettet allerede i 1919 ). Denis A.Kaufman, kjent som Dziga Vertov, medisinstudent og futuristisk poet fikk jobb for the Cinema Committe i Moskva, under Bolsjevik revolusjonen. Etterhvert ble han editor av filmavisa, som under hans ledelse ble noe annet enn en samling av eksotiske og kuriøse filminnslag. Kino-Pravda (sannhets/rettferdighetskinoen) fra 1922 var hans mest kjent filmavisprosjekt hvor han konsentrerte seg om dagliglivet og virkeligheten, for å bevisstgjøre det nye menneske i det nye samfunnet. Hans film fra 1929 - "Mannen med filmkameraet" kan også regnes som en demonstrasjon av denne Vertovs-teorien om filmens bevisstgjørende kraft. Filmen handler om hverdagslivet i Sovjet, men samtidig om filmfotografens arbeid med å gjengi livet. Hans filmer og hans oppfatning av filmens rolle i virkeligheten kom til å ha en revolusjonerende langstideffekt i dokumentarfilmens utvikling.

Tro på filmens påvirkningskraft hadde også propagandaminister Goebbles i Hitlers Tyskland. Dokumentarfilmer som f.eks. L.Riefenstahls - "Troens seier" (1933) og "Viljens triumf" (1936) dokumenterte Tysklands gjenfødelse mens de samtidig med sitt estetiske filmuttrykk hyllet nasizmen og Føreren.

Forhold under 2. verdenskrig bidro til utvikling av dokumentarfilmen. Behov for økt krigsinnsats var til stede i alle land og dokumentarfilm kunne gi sin del i det (noe som resulterte med store statsbevilgninger til dokumentarfilm) . Den tyske filmen "Ilddåp" (1940) av H.Bertram, den engelske "Listen to Britain" (1942) av H. Jennings, den amerikanske "The Battle of  Midway" (J.Ford-1942), "The Battle of San Pietro" (J.Huston-1944) og serien "Why We Fight" (F.Capra-1942-45) var ment for å styrke moralen til eget folk.

Etterkrigstiden

Etterkrigstiden kom til å være en vanskelig periode for dokumentarfilm fordi med freden forsvant statens propagandabehov. Det er også en periode da mange av dokumentarfilmveteranene forlater scenen (Dz.Vertov-dør og  R.Flaherty gjør sin siste lange filmen- "Luisiana story") eller går over til arbeid på nyetablerte TV stasjoner (J.Grierson). Perioden da dokumentarfilmer fra natur og dyreliv opplever sin glansetid (pga filmtekniske fremskritt kom filmer-Verden uten sol og Den tause verden av J.Y.Coustaus om undervannsverden). Kompilasjon film opplever gjenfødelse med A.Resnais film om krig og konsetrasjonsleier - "Natt og tåke" (1955) hvor gammelt filmmaterial brukes på nytt i en ny sammenheng.
En ny generasjon av dokumentarfilmskapere som kom i slutten av 50- og begynnelsen av 60 tallet var ikke fornøyd med overfladiske menneskeskildringer som var en av svakhetene i den tradisjonelle forklarende representasjonsformen. Det nye, lettere filmutstyret (16mm kamera og bærbare båndopptaker) gav filmfotografen mulighet til friere bevegelse og skapte forutsetninger for å komme tettere inn på aktørene og samtidig ikke være registrert. Det resulterete i to bevegelser innenfor dokumentarfilm: i USA-Direct cinema og i Frankrike-Cinéma vérité.

Den amerikanske Direct cinema bevegelsen ville forholde seg som et passivt vitne (fluen på veggen) med lange tagninger og uten noen som helst intervensjon. F.Wisemans - "Titticut Follies" og "High School", Maysles' - "Salesman" osv er typiske eksempler på ny representasjons form - den observerende hvor filmskaperens relativt passive holdning til filmmaterialet har intensivering av publikums aktivitet og eget resonnement som mål. Nedtoning av det narrative fører til mangel på sammenheng (det tar mer tid for instruktøren å fortelle - og for publikum å forstå).

Den franske Cinéma vérité bevegelsen med filmskaperne J.Rouch, E.Morin, Ch.Markers som frontfigurer, bruker kamera som provoserende instrument som får folk til å tale. Selv om det er flere likheter med amerikansk Direct cinema, en av bevegelsens hovedkarakteristikker - indirekte argumentasjon gjennom vitneutsagn (og med det mulig instruktørs innblanding) er årsaken til at B.Nichols definerer det som grunnlag for en ny representasjonsform - den interaktive.

Heller ikke filmene laget i denne perioden mangler didaktisk eller propagandistisk formål. Det didaktiske begrenses ofte bare til sosial-antropologisk analyse av samfunnet, mens det politiske engasjement med annerledes bruk av filmens virkemidler blir mer tydelig uttrykt (kvinnefrigjøring i J.Collins' film -"Antonia:Portret of the Women"; USA's krig mot Vietnam i E. de Antonios film - "In the year of Pig"; osv).

Dokumentarfilm i dag

Den reflekterende representasjonsformen er relativ ny innen dokumentarfilm, selv om en del av dens karakteristikker finner vi allerede i Vertovs Mannen med filmkamera hvor den subjektive personlighet bak filmen gjør seg kjent for oss. Helt bevisste om at det er umulig å gjengi virkeligheten i 100%, prøver filmskapere ikke å skjule manipulasjoner. Derfor er det ikke rart at i filmene som er blitt laget i denne representasjonsform møter vi ofte blanding av observerende scener og interviews, eller narrators voice-over og tekster (intertitler). Hensikten med alle effektene er å vise at dokumentarfilm alltid har vært en form for representasjon, og at bak alle filmene står filmskaperen med sine meninger og holdninger. I filmene "Roger and Me", "Bowling for Columbine" og andre av M.Moore og "Of Great Events and Ordinary People" av R.Ruiz ser vi og hører den subjektive personlighet som står bak hele prosjektet. De snakker høyt om egne mål og metoder, og denne ærligheten gjør dypere inntrykk på publikum.

Den teknologiske utviklingen i de siste 10 - 15 år (digitalt utstyr for opptak og Internett i tillegg til kino og tv, for presentasjon o.l) har ført til at flere, ofte veldig unge filmskapere, har prøvd seg i dokumentarfilmgenren, men med veldig varierende resultater. Noen av dem har kommet med forbløffende kreative løsninger, mens andre utfolder seg på den måten vi kjenner fra reality-programmer.

Kilder:

Bill Nichols (1991). Representing Reality. Bloomington: Indiana University Press
Erik Barnouw (1993). Documentary: a history of non-fiction film. New York: Oxford University Press
Kristin Thompson and David Bordwell (1994). Film History: an introduction. New York: McGraw-Hill

 

Topp
Translate »